Stolt i BLNO

Francisco Munoz

Henriette Goksøyr og Kristin Kvalvik
11.06.2019
- Alle mennesker har et ansvar for å strebe etter å leve i tråd med seg selv, Josefin Winther.

I anledning Pride måneden, har vi snakket med skeive i basketmiljøet. Josefin Winther spiller til daglig på Gimles BLNO kvinner lag, som ble Norgesmestere tidligere i år. I tillegg til å spille basket på høyeste nivå, er hun artist, låtskriver og lærer.


Hva driver du med for tiden?

Akkurat nå for tiden arbeider jeg mye med den kommende utgivelsen av neste album. Jeg har sluppet den første singelen, og den neste singelen kommer i august. Før den tid skal jeg spille konserter og forberede turneen jeg skal ut på til høsten. I tillegg arbeider jeg som lærer på helsepedagogisk avdeling på Steinerskolen på Skjold. Der arbeider jeg med ungdommer som av forskjellige grunner ikke finner seg til rette i det tradisjonelle opplæringstilbudet. Jeg underviser som oftest i musikk, men reiser også på turer og har mye annen type undervisning. Som basketspiller prøver jeg å utnytte off season til å trene på ting jeg ikke kan. Etter sesongslutt har jeg hatt fokus på å bli en bedre ballbehandler, avslutninger off the drible, avslutninger fra lenger ute på banen, i tillegg til hurtighet og bevegelighet generelt. 

 

Hvor lenge har du spilt basket?

Jeg begynte å spille basket som 10-åring, og spilte frem til jeg var 18. Da bestemte jeg meg for å prioritere musikk og begynte igjen som 28-åring. Så i år fullførte jeg min femte sesong i eliteserien. 


Føler du basket er en åpen og inkluderende idrett? Hvordan/hvorfor?

Jeg opplever at basket på mange måter er en åpen idrett. Jeg har aldri opplevd meg diskriminert eller utestengt på noen måte, og har heller aldri kjent på at legningen min er problematisk. For meg er det en selvfølge at mennesker skal få være det de ønsker å være, og går sånn sett bare ut ifra at folk ikke bare skal tolerere meg, men akseptere meg for den jeg er. Så jeg personlig har kun gode erfaringer i forhold til dette. Samtidig merker jeg meg at jeg kun kjenner én åpen homofil basketspiller, noe som må bety at det er mange mannlige spillere som ikke lever åpent med sin legning. Dette tror jeg ikke har noe spesifikt med basketball å gjøre, men med idrettsmiljøer generelt. Jeg har en følelse av at disse, inkludert basketmiljøet, kan ha en noe konform stil til tider, der personligheter som har behov for en mindre strømlinjeformet uttrykksform nok ikke føler seg mest hjemme. Med uttrykksform sikter jeg ikke kun til legning, men også til stil, væremåte og interesser. 


På hvilken måte ble du mottatt i basketen når du kom ut?

Jeg har ikke et tydelig minne av å komme ut innenfor basketen. Jeg har vært åpen om legningen min så lenge jeg har hatt en bevissthet om den selv, noe jeg fikk i 13-årsalderen. Jeg ble aldri behandlet på en dårlig måte, men jeg kjente ofte på at jeg var annerledes. Når man spiller basket eller driver med annen idrett, blir man mer synlig enn om man hadde latt være. Slik følte jeg meg nok mer utsatt enn om jeg ikke hadde vært ute på en bane. For meg handler det om at alle ting som skiller deg fra mengden blir mer synlig og sårbart når man «stikker hodet ut», og for eksempel velger å spille basket. Når jeg sier «stikke hodet ut», tenker jeg på at man setter seg selv i krevende situasjoner når man ønsker å prestere sportslig på et høyt nivå. På banen blir man synlig, og da også synlig med sine følelser, gode dager og dårlige prestasjoner, frustrasjon, skuffelse, glede, etc. Man må gi noe av seg selv, og våge å tape  — både ansikt og kamper. Det å være litt spesiell i slike sammenhenger, var absolutt noe jeg kjente på da jeg var yngre. Det gjør jeg ikke så mye nå, fordi jeg har blitt trygg på mye av det jeg er. Men det er der innimellom. Kanskje mest som en frykt som lever i meg, for hva andre måtte tenke og mene. Men den stemmen har jeg et annet forhold til i dag enn da jeg var tenåring. 

 

Har du noen råd til unge skeive som driver med basket?

«We must be ourselves no matter what the cost», sa Candy Darling. Det er et ideal jeg strekker meg etter. Til tider kan det være krevende og det kan gjøre en sårbar, og det kan være fristende å velge minste motstands vei. Men alle mennesker har et ansvar for å strebe etter å leve i tråd med seg selv. Jeg minner meg selv på at for hver gang jeg våger å vise litt av den jeg er, så har jeg åpnet noe i mine medmennesker og gjort verden bitte litt større. Slik kan vi alle med mikrohandlinger utvide hverandres horisonter, og i de aller fleste tilfeller også erfare at det blir tatt imot av de rundt oss på en god måte. Hvis alle våger å vise litt mer, så kan vi gjøre det lettere for andre å gjøre det samme, som igjen kan gjøre det lettere for oss selv. Det går ikke bare på legning, det går på alt som lever i oss. 


Hva kan basket gjøre for å bli mer LHBTI-vennlig/inkluderende?

Jeg har ikke svar på hva idretten spesifikt kan gjøre, for det tror jeg gjelder for alle i vårt samfunn. Og det igjen gjelder ikke spesifikt for legning, men for hvordan vi møter hverandre. Jeg forsøker å ha tillit til at alle mennesker vil vel, og at deres handlinger eller oppførsel alltid har en foranledning. Utover det, har jeg en fantasi om at mange av oss kanskje legger igjen for mye av oss selv utenfor hallen. Når man ha vokst opp i en lagidrett, hvor gruppen og klubben alltid står i sentrum, kan det tenkes at dette virker på oss som individer utover det sportslige. Så jeg benytter anledningen til å oppfordre til at vi alle kan ta med litt mer forskjellighet, inderlighet og rarhet inn i hallen. 


Hvordan markerer du Pride i år?

Jeg er på skoletur med elevene mine på Island. Med dem er alltid disse spørsmålene et tema og de arbeider vi med både i implisitt og eksplisitt forstand. Jeg kommer hjem til Bergen siste dagen i Pride. Da skal jeg til sentrum og få med meg mest mulig av det som foregår! 



 #inkluderende #gøy #målrettet